Hinn dagen fikk jeg spørsmål rundt dette temaet her fra noen. Ikke minst, så snakker jo jeg som regel om dette viss det er et tema å snakke om og åpner meg opp om tankene mine og erfaringene min rundt akkurat dette. Jeg kan begynne med å si at jeg er single. Rett og slett inne i kategorien – “enslig“. Dette er ikke noe galt i å være! Samtidig som jeg tenker at de folkene jeg kjenner som enten er gift, har samboer eller partner har noen de tilbringer tiden sin sammen med og er knyttet til den personen – så beundrer jeg dem veldig for at de har noen de ser opp til – noen som de tenker at er “drømme idealet” deres. Flott!
Men det har seg slik at. For meg så har jeg en følelse på at jeg har gjort mitt gjennom livet. Jeg har mer den tankegangen at – “de som venter på noe godt, venter ikke forgjeves“. Dette er en tankegang jeg alltid har hatt, og som oftest så er det faktisk sant. På engelsk vil jeg forklare at det blir litt mer som – “i dont Chase, i attract. What´s meant for me will simply find me“.
Sikkert ikke helt samme tanke gang, men noe lunne slik. Denne tankegangen tenker jeg på dating livet også. Jeg har sett litt hvordan tidligere menn har vært mot meg, og dette er noe jeg har jobbet med å kunne komme meg over. Jeg sier ikke at ALLE menn jeg har vært med er slik. Men de fleste folk med dårlige intensjoner har den samme tankegangen.
Det gjelder også kvinner som også gjør det mot menn. Jeg snakker blant annet om utnyttelse, overgrep, og kunn bruker partneren sin siden de har noe ikke dem har. Viss vi går dypere inn på detaljer om hva jeg ser etter en “drømmepartner” så vil jeg si at han oppriktig SKAL akspetere, respektere, og tolerere meg for den jeg er. Være glad i meg, vise hensyn og forståelse for at INGEN er perfekt. De fleste som definerer seg selv som “perfekt” forteller dessverre ikke alltid sannheten bak det – jo mindre den personen selv mener at det er slik det er – er kunn deg selv som definerer hva “perfekt” er. Og så lenge den personen treffer blinken, så har du vunnet noe i livet.
Tilbake igjen til meg – så er det slik at jeg har det ganske godt alene. Og så lenge jeg har det bra, så er jeg faktisk fornøyd. Jeg er ikke særlig åpen med hvem som helst, men nå er jeg det angående dette temaet. Ikke ta meg feil. Jeg er villig til å bli kjent med andre, og komme meg over den byrden jeg sitter å bærer alene med noen andre som kan ha forståelse på hvordan ting og livet faktisk er. Men med tanke på at jeg har jobbet så godt med å være fornøyd med hvor jeg står i livet akkurat nå, så er det å hoppe inn i dating livet – ikke vært mine første prioriteringer.
Jeg vil heller investere og bruke tiden min på meg selv, og de jeg er glad i. “Der har du et poeng Danii!” – hvorfor trenger jeg en partner viss jeg har et team, familien og søsken som faktisk er der for meg? Selvom det kan være oppturer og nedturer så er jeg fremdeles glad i dem. Men jeg trenger ikke å være i forhold med noen som egentlig vil gjøre det samme? – er jeg fornøyd alene, så er det – det viktigste tenker jeg. Uansett. Med tanke på livsstilen min så har jeg ikke tid til å være knyttet til noe forhold eller tenke på noen som sikkert ikke vil tenke like mye som jeg selv ville ha gjort viss jeg hadde blitt betatt av dem. Kjærlighet er igjen utrolig fint. Og absolutt ALLE fortjener kjærlighet. Men viser og gjør man det riktig kommer man en lang vei.
Det virker ut som jeg er HELT i mot at jeg skal være knyttet til noen. Ok, jeg er faktisk litt det. Som jeg har nevnt tidligere så er jeg åpen med å prøve noe nytt. Men. Med den rette. Og tiden vil nok vise når man minst forventer det – “De som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.” Og du trenger ikke å høre fra andre hvordan andre skal oppfatte deg, når du er fin som du er og at DU SELV er sjefen i ditt eget liv. ♥️
– Danii Valderrama
