Kjære Torsdag,
I dag så er det en rolig dag. Jeg har laget meg en kopp kaffe, og jeg tenker med dette å kunne skrive litt om hva jeg tenker om veien videre. Nå som skolen nærmer seg, så kjenner jeg litt at jeg både kvir og gleder meg til det. Men jeg tenker at dette går fint. Jeg er som oftest innstillt på det beste, – men at jeg er klar over at det vil være noen sene kvelder hvor jeg også må jobbe med skole og sende inn oppgaver som sikkert har frist klokken 00:00 på kvelden. “Dette klarer du helt fint Danii!”
Nå så er planen i dag bare å ta det med ro. Få laget dette innlegget her – skrive litt i dagboken – lese litt i en bok – reflektere over livet mitt og hva jeg tenker gjøre med det. Jeg har fri i dag fra jobb, og jeg skal på jobb igjen i morgen. Det gleder jeg meg faktisk til. Men jeg vet innerst inne at jeg må ha litt pauser innimellom. Så det er jo det som er så fint med at jeg har bloggen – slik at; når jeg har fri så står det åpent om jeg vil bruke litt av fri dagen til å kunne skrive litt ned det jeg sitter å bærer på. Og ikke minst oppdatere dere om hva jeg går gjennom.
Det er noe som jeg tenkte på nå, og det er at; jeg sitter å kjenner litt på at det er litt rart å ikke ha noe jeg kan snakke om dype tanker om. Ikke det at jeg har behov for det nå lenger. Men jeg gikk altså fra å ha psykolog i ca tre år, til å kunne lære meg å stå på mine egne bein og finne veien min videre i livet. Jeg skal innrømme at det å gå fra å ha psykologen er å gå fra foreldrene sine. Jeg føler meg litt alene – men samtidig ikke.
For jeg har nå fremdeles gode folk rundt meg som jeg kan snakke til og jeg har familien min. Men jeg tror det har noe med at du såpass var så åpen med den psykologen – og at den psykologen ble kjent med deg på én måte ingen andre gjorde som gjør at du bare nå føler deg litt malplassert. Jeg vet igjen hva jeg skal gjøre for å ikke føle meg slik. Men det er bare så “rart” og av til litt vanskelig. Jeg er igjen utrolig takknemlig for den hjelpen jeg har fått, og fremdeles får. Jeg klager ikke. Jeg vet med meg selv nå hvor grensen min går, og jeg kan endelig innrømme å skrive at jeg har det SÅ mye bedre enn hvor jeg var for fem år siden. Sirkelen min nå er veldig liten – og jeg har det bedre med en liten enn stor.
Jeg vil bare få det på bordet at jeg faktisk er utrolig takknemlig for at jeg har gode folk rundt meg som tar godt vare på meg. Jeg er glad for den jobben jeg har og at de hjelper meg med å bli den beste versjonen av meg selv hver eneste dag. Jeg må ikke glemme å takke meg selv for innsatsen, – men jeg mener det. Jeg er så takknemlig for at jeg også har et fint system, og igjen – får den hjelpen jeg trenger hos en veldig flott team.
Tusen takk for at du brukte tiden din til å lese gjennom dette innlegget – så snakkes vi. <3
– Danii Valderrama